Jeg deltok på guidet tur om kunstaktivisme på Nasjonalmuseet, og har reflektert over hvordan museets representasjon av ulike grupper i et krysspress av verdier. I kunsthistorien og samtidskunsten finner vi kunstnere som bruker kunst til å protestere, skildre urett og kommentere samtiden. Nettsiden til museet hevder at kunst kan tenne gnisten for nye tanker, meninger og engasjement, og omvisningen skal ta for seg utvalgte verk som kaster lys over kunstens kraft og relevans i sin samtid (Nasjonalmuseet, 20251). Det blir naturlig å stille spørsmål til hvilke verk som løftes frem, og hvordan.
Nasjonalmuseets oppgave og visjon kan være krevende. “Nasjonalmuseet har ansvaret for å utvikle, forvalte, forske på, tilgjengeliggjøre og formidle Norges største samling av kunst, arkitektur og design” (Nasjonalmuseet, 20252). Nybygget og institusjonen har fått kritikk fra mange kanter; både arkitekturen, samarbeidet med Fredriksen søstrene, manglende samisk representasjon og deres fraværende stilling til folkemordet på palestinerne har ført til opprop og kritisk mediedekning. Jeg forstår det som at Nasjonalmuseet skal ivareta vår felles historie og kultur, på godt og vondt, og vise frem et mangfold av kulturhistorie som er tett sammenvevd med politiske og sosioøkonomiske skillelinjer. Nasjonalmuseets strategi for 2020-2025 har følgende visjon: å gjøre kunsten tilgjengelig for alle – og hver enkelt. Reflektere samfunnet og tiden vi lever i» (Christensen, 2024).
Første stopp for kveldens omvisning møter vi allerede i foajeen med Máret Ánne Saras “Pile o’Sapmi Supreme” (2017), et verk bestående av 401 reinsdyrskaller med kulehull i panna. på avstand skimtes det samiske flagget i veven av dyreskaller. Kulehullene symboliserer tvangsvedtaket broren, Jovsset Ánte Sara, mottok om slakt av store deler av reinsdyrflokken.
Vedtaket ville bety konkurs og at familien ville tvinges vekk fra sin samiske kultur, deres nedarvede rettigheter, og tradisjonelle landområder. En lang rettssak fulgte, og Sara tapte i Høyesterett (NRK, 2019), men i 2024 fastslo FNs menneskerettighetskomité (Centre for Civil and Political Rights, 2025) at Norge hadde krenket Saras rett til å utøve sin egen kultur. Verkets plassering i museets betalingsfrie sone gir det en tilgjengelighet som oppleves særlig viktig, og minner oss om at samisk kultur fortsatt kjemper for livsgrunnlag, rettigheter og anerkjennelse.
Denne tematikken går igjen i Annelise Josefsens skulptur “Krigsdans” (uten dato), hvor jubel og samhold etter krigen formes av Finnmarksviddas dvergbjørkkvister Verket med det jublende folket står ved veggen i rommet med ellers stramme marmorskulpturer, nesten som om de danser leende ansikt til ansikt med oldtidens herskere. Sammen peker verkene på en kunstnerisk aktivisme der samisk kultur og historie løftes inn i rom tradisjonelt dominert av storsamfunnets fortellinger.
Vi beveger oss videre blant kineserier og skatter fra fjerne steder og spør hvor kunsten kommer fra. Hvor kommer te-servisene fra? Kaffen? Hvem fikk tilgang først, og hvilke posisjoner hadde de? Er dette «norskt», “lånt” eller stjålet? Hvor stammer selburosen fra? Hva vises frem og hva står fortsatt gjemt i denne bunkerens lager? Når jeg kledd i keffiyeh møter “Protestvesten” brukt i skjult opprør for å markere norsk selvråderett i en tid vi ikke hadde det, og vi like etter møter Admir Batlaks, «Unorsk» (2017), bunadslignende drakt av fuskepels, asiatisk broderi og sash med ordene UNORSK skrevet i refleks, kjenner jeg lukten av gule roser fylle Oslos gater forTamima Nibras Juhar. Det farer gjennom meg hvor uendelig mye vi skader hverandre, hvor mye vi har til felles med hverandre som resultat. Nå er det mer enn 110 væpnede konflikter (Geneva Academy, 2025), og i løpet av 2024 estimeres det at 1 av 8 mennesker ble utsatt for konflikthandlinger. Vi så en 25% økning i politisk motivert vold, og ikke minst var Palestina det farligste og mest voldelige stedet i verden i 2024 (ACLED, 2025).
Videre beveger tematikken seg i retning natur, industrialisering og kapitalisme. Marianne Heiers verk “Landscapes” er resultat av at kunstneren satset pengene fra Statens arbeidsstipend på oljefondet, og fikk enormt mye avkastning. Det vi ser er en serie verk bestående av tre grafer for denne avkastninger, som tegninger av norske fjell, og minner meg om Rolf Grovens «Fritt etter Tidemand og Gude» (1975). Avkastningen brukte hun på å asfaltere veien på Maihaugen fra der museets vandring entrer oljealderen i 1968, for å synliggjøre dette store skillet i norsk historie og forvaltning. For ikke å si verden. Så har vi sett at Norge ikke alltid var Norge, fornorskning og undertrykking av samisk kultur og oljefondet er del av den samme historien, om koloniherrer, globalisering og krig.
Vi skulle lære om hva kunstaktivisme er, men det jeg biter meg mest merke i er hvor politisk ladde de kuratoriske valgene kan ansees å være. Jeg opplever at Nasjonalmuseet møter mandatet sitt i mange tilfeller, men det virker stadig mer ulogisk at en institusjon som dette avstår fra å vise frem de palestinske verkene og kulturhistoriske objektene de har på lager ved å hevde de ikke skal «gå inn i geopolitikken som aktør» (Christensen, 2024). Deres oppgave er tett knyttet til vår historie, uløselig sammenflettet med politikk. I den globaliserte tidsalder virker det også vanskelig å isolere norsk kunst og kultur. Dessuten starter vår historie med vikinger som plyndrer or herjer verdens havner. Norsk kultur og økonomi har nær sagt aldri eksistert i et vakuum, og nå er vi alle tettere bundet sammen. Oljefunnet i 1968 satte oss i en mildt sagt komfortabel posisjon globalt, både som våpeneksportør og investor i det globale energi- og krigsmaskineriet.
Nasjonalmuseet kan være en demokratisk bærebjelke, ved å være sitt ansvar mer bevisst, fortsette å løfte frem fortrengte stemmer, åpne for dialog og bruke takhøyden til å romme samtidens spekter av stemmer. Jeg har sett det, at de evner å spille opp til dialog når de får nok motstand og selv vil, men jeg tror de fortsatt har mer å by på.
Kilder:
ACLED (2025). Conflict Index. Hentet 12. September 2025 fra:https://acleddata.com/series/acled-conflict-index
Centre for Civil and Political Rights. (2025). Jovsset Ante Sara v. Norway (Communication No.3588/2019).https://ccprcentre.org/decision/17636
Christensen, L. (2024) Kritikk for Gaza-håndtering. Hentet 4. september 2025 fra: https://tidsskriftetmuseum.no/kritikk-for-gaza-handtering/
Geneva Academy (2025). Today´s Armed Conflicts. Hentet 12. september fra:https://geneva-academy.ch/galleries/today-s-armed-conflicts
Nasjonalmuseet (20251). Kunstaktivisme. Hentet 3. september 2025 fra:https://www.nasjonalmuseet.no/utstillinger-og-arrangementer/nasjonalmuseet/arrangementer/2025/9/kunstaktivisme/
Nasjonalmuseet (20252). Om Nasjonalmuseet. Hentet 3. september 2025 fra: https://www.nasjonalmuseet.no/om-nasjonalmuseet
NRK. Reineier kan slippe tvangsslakt. Hentet 13. september fra:https://www.nrk.no/tromsogfinnmark/reineier-kan-slippe-tvangsslakt-1.14702858
Refererte Kunstverk:
Batlak, A. (2017) Unorsk. Se her:
https://www.nasjonalmuseet.no/samlingen/objekt/NMK.2019.0474
Groven, R. (1975). Oljemaleri Fritt etter Tidemand og Gude. Se her: https://groven.no/rolf/bilder/oljemaleri_fritt_etter_tidemand_og_gude
Heier, M. (2007). Landscape. Se her: https://www.nasjonalmuseet.no/en/collection/object/NMK.2012.0131
Josefsen, Annelise (uten dato). Krigsdans. Se her: https://www.nasjonalmuseet.no/guide/collection/1/103
Máret Ànne Sara (2017). Pile o´Sapmi Supreme. Se her: https://www.nasjonalmuseet.no/guide/collection/vestibule/100
Máret Ànne Sara (2017). Pile o´Sapmi Supreme. Se her: https://www.nasjonalmuseet.no/guide/collection/vestibule/100
Protsetvesten (mellom 1826-1831). Se her: https://www.nasjonalmuseet.no/historier-fra-museet/dypdykk-i-samlingen/Protestvesten
Leave a Reply