Invitation as medium
Folkemordet på det palestinske folket engasjerer mange, men verdens ledere og FNs sikkerhetsråd har vist liten vilje til å sørge for at folkeretten opprettholdes. Jeg kan ikke endre dette alene, men jeg kan velge å bruke tiden og praksisen min på å holde rom åpne – for sorg, for raseri og for håp. Vi er alle utmattede, men jeg tror det er nødvendig at vi tar oss tid til å tørre å drømme om en tryggere morgendag for alle.
Deltakerne i «The Gobal Sumud Flotilla» har utvist medmenneskelighet og mot, igjen og igjen, der våre statsledere møter med uvilje. Flåten forsøker å bryte Israels ulovlige blokade for å levere nødhjelp til Gaza, og ber verdens befolkning følge med og vitne (Global Sumud Flotilla, 2025). Da Instagram-kontoen @papernation oppfordret kunstnere verden over til å brette papirbåter i solidaritet, valgte jeg å delta – ikke fordi jeg trodde det ville forandre verdens gang, men fordi jeg ikke kunne la være.
Jeg brettet og malte papirbåter i palestinske farger og mønstre, og satte meg som mål å lage minst 42 – én for hver båt i flåten på vei mot Gaza. Materialvalget var bevisst: jeg brukte papir uten miljøgifter og arbeidet med det jeg allerede hadde tilgjengelig. Prosjektet var ment å svare på en krise uten å produsere en ny.
Jeg synes det var ukomfortabelt å ta opp plass – men nødvendig. Det er alltid en vanskelig balansegang mellom å tenke globalt og handle lokalt. Men det er disse typene prosjekter jeg ser andre gjøre som inspirer meg, som jeg skulle ønske jeg turte å sette i gang. Jeg må starte et sted. Det kunne være her. Til tross for at det oppleves risikofylt å ta plass på denne måten vet jeg at jeg vil gjøre flere slike prosjekter fremover, og at det vil føles mindre skummelt jo flere ganger jeg står i det. Kanskje er det når det ikke føles risikabelt ut lengre at jeg må sikte enda høyere.
KHiO Folding session
Jeg satte opp en kasse for innsamling av båter utenfor grafikken i tilfelle noen ville bidra, men ikke kunne møte til den planlagte brettedagen. Så rigget jeg til i katedralen ved KHiO for en hel dags bretting, fargelegging og forhåpentligvis noen verdifulle mellommenneskelige møter. Stolte på at om det dukket opp noen, eller mange eller bare ble meg ville det være verdifullt uansett. Jeg satte meg på plass fra klokka ni, i flere timer var det bare meg, men jeg ble mindre nervøs jo lengre jeg brettet, og fikk småprate med alle som gikk forbi, noen ville gjerne komme tilbake senere, andre spurte om de kunne ta bilder. Generelt fikk jeg positiv respons, som jeg kanskje ikke burde trenge, men det hjalp på angsten over å ta opp så mye plass. Det var deilig å merke at jeg kunne snakke om prosjektet med trygghet, selv om jeg i utgangspunktet følte meg utsatt i den store gangen.
Etter hvert dukket det opp flere som hadde fått med seg invitasjonen i mylderet av eposter ved skolen. Jeg fikk lære videre hvordan man bretter papirbåter, vi jobbet sammen i håp og med felles mål selv om vi aldri hadde møttes før, delte ønsket om å gjøre motstand, og fant fremtidige samarbeidspartnere for videre prosjekter og engasjement. Ikke minst brettet vi 153 båter til papirflåten denne dagen, og flåten til Elvelangs talte nesten 200 båter. Prosjektet vokste ut av min kontroll – og fikk dermed sin egen tyngde.
Sjøsettingen under Elvelangs
Jeg var redd for at jeg ikke ville være i stand til å leve opp til anledningen, være forberedt nok, ta plass og snakke høyt eller tydelig nok. Men så dukket det opp folk, mange folk, som ville være med. Jeg overrasket meg selv, jeg talte, ikke perfekt, men det fløt naturlig.
Under Elvelangs møtte jeg en mann fra Gaza som takket for invitasjonen og ba om en klem med tårer i øynene. Han fortalte at å få lov til å sjøsette båten hadde gitt han håp. I det øyeblikket ble prosjektet forskjøvet fra det symbolske til det relasjonelle. Det var ikke lenger bare en idé, men et rom mennesker bar sin sorg og sitt håp inn i.
De enkle papirbåtene ble et bilde på barnas sårbarhet i krig, og flåten som drev ned Akerselva ble et uttrykk for både sorg og motstand. Jeg kan ikke endre verdens maktstrukturer, men jeg kan invitere til handling. Og noen ganger er det nettopp slike invitasjoner som gjør det mulig å puste litt friere – sammen.
Leave a Reply